Der, i det dypeste stadiet av kontemplasjon, blir vår bevissthet om alt annet – enten det er den ytre verdens objekter eller vår indre tankeverden – borte. Men bevisstheten som sådan forsvinner ikke. Det som blir igjen er en kontinuerlig, upersonlig og uforandrerlig bevissthet. Det er dette som er vår innerste kjerne...

Source: The Notebooks of Paul Brunton